Piken på teppet, foran gullsmedbutikken

Photo from Pinterest without credit. (If you know who the photographer is, please let me know). 

Photo from Pinterest without credit. (If you know who the photographer is, please let me know). 

Utenfor jobben min sitter det en jente. Hun har rigget seg til, hun sitter på en pappbit og et ullteppe foran en søppelbøtte og stirrer forlegent ned i bakken foran seg. Hun ser ut som hun er rundt 18, kanskje 19. Hun ligner på en jente jeg kjenner.

Det er ikke mulig å bare gå forbi en som kanskje bare er 19 år som ligner på én man kjenner. Jeg har heldigvis 100 kr i lommeboken, det er ikke så ofte jeg går med kontanter. Et par neglelakker mindre fra H&M blir det. Hun ser desperat opp på meg med store øyne, og sier tusen takk på gebrokkent norsk.

Det er rart hvordan man gir til de man "gjenkjenner". Mannen med den lille hunden på fanget i Paris (det er mange av han), -den unge jenta som egentlig burde vært på universitetet, -sotmannen på Frogner, og han "eks"-narkomane med dobbelknekk i knærne som selger =Oslo utenfor matbutikken min. De får. Ikke stort, men kanskje en tjuekroning, eller mat fra 7eleven en gang i blant. Det hender jeg legger igjen =Oslo like i nærheten av han som solgte det, så han kan finne det og selge det én gang til. 

Hun med skautet som trygler voldsomt unorsk og aggressivt opp i ansiktet på folk, og noen ganger kjefter høylytt på han tiggerkompisen i skinnjakke, hun får ikke. Det er høflighetskoder for tiggere også, må vite. Tilogmed tiggere kategoriserer vi i forskjellige tiggerbåser. De som virker mest forlegne får nok mer, for de kan minne litt om oss selv. Vi gjenkjenner og sympatiserer med skammen, og da gir vi lettere. 

Utenfor jobben min er det ikke én tigger, det er et hopetall av dem. I sommer var det så flust med gatemusikanter og de spilte den samme sangen, høyt igjen og igjen, uten stopp i timevis, dagevis, ukesvis utenfor kontoret mitt. Jeg klarte ikke mer. Ringte politiet, spurte om de kunne gjøre noe. Flytte de bare 20 meter ned Karl Johan, please? Politiet hadde hørt det hundre ganger før. Jeg flyttet kontoret mitt til en café. 

Når jeg går forbi tiggerne i sentrum funderer jeg ofte på hva man kunne sysselsatt de med. Hun som strikker skjerfet i den rareste fargekomboen jeg noensinne har sett. Kanskje hun kunne strikket Skappel-gensere på bestilling? Men det er jo det som er problemet, de har ikke ressursene og referansene til å vite hva som "selger" og hvordan man selger. Nød lærer fattig kvinne å spinne (således helt absurde fargekomboer i dette tilfellet).

Jeg "vet" og hører at man egentlig ikke skal gi til de utenlandske tiggerne. Jeg vet at det da kanskje kommer fler til Norge for å søke bedre kår enn i hjemlandet. Kriminelle bakmenn tar pengene. Menneskesmugling. Et sant helvete. Ikke føles det trygt og godt for oss innbyggere heller, -er det lov å si det høyt? 

Men hva skal man gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at utenfor jobben min, der sitter det en jente. Og hun er muligens 18, kanskje 19 år. Og en hundrelapp fra lommen min holder ikke. Jeg tenker på henne hele veien hjem på bussen. 

Og så går jeg videre med dagen min. 

New York Fashion Week. Luca Jackson/ Reuters

New York Fashion Week. Luca Jackson/ Reuters