Disse jentene uten gluten

Photo: S_Chum / Getty

Photo: S_Chum / Getty

 Jeg fikk glutenintoleranse lenge før jeg hadde hørt om gluten. Dette nå overrepresenterte ordet mange frykter, men de færreste helt vet hva er, er et protein som blant annet finnes i de kornslagene vi spiser mest: hvete, spelt, rug og bygg.

Jeg er en av de som spiste meg frisk. Jeg er også en av de som spiste meg syk igjen. Det var greit flaut. Jeg hadde levd tilnærmet glutenfritt i flere år, -og hadde bedyret dette både på blogg og til alle som ville høre på i lunsjen. Helt til legen min sa at det muligens gikk an å introdusere litt gluten igjen. Litt forsiktig, for å se hva som skjedde. 

Jeg prøvde. Det gikk jo egentlig ganske greit. Jeg prøvde litt til. Ikke lenge etterpå spiste jeg vafler hver fredag i kantinen, jeg flyttet, jeg var blitt singel, livet mitt var kaos, jeg pusset opp leiligheten og stod uten kjøkken,  jeg gikk ut og spiste pizza og drakk øl, det ble pasta, og burger, og brød på den franske måten, med masse smør. Jeg koste meg.  Klart det hendte at jeg var dårlig i dagene etter gluteninntak, men det var langtfra hver gang, så jeg ignorerte symptomene. Jeg hadde andre ting å tenke på. Et av de første store symptomene jeg merket meg var også at jeg ble så sliten. Ekstremt sliten. Men det er lett å forklare bort slitenhet med en hektisk jobb og et privatliv som står på hodet. Eller kanskje var jeg matforgiftet?

Jeg har ikke cøliaki. Alle personer som har cøliaki har en vevstype kalt HLA-DQ2 eller HLA-DQ8 (ref. Norsk Cøliakiforening). Det har ikke jeg. Jeg har derfor ikke tatt den gastroskopien, som betyr at du får ført en slange ned gjennom halsen og helt ned i tolvfingertarmen for å sjekke om du har skader på tarmtottene. Jeg slapp dermed å fremprovosere langvarige smertefulle symptomer ved å reintrodusere gluten i månedsvis før en slik test.

Jeg har ikke-cøliakisk glutenintoleranse, som de kaller det. Det er omstridt. Det betyr også at jeg er fritt vilt for alle som har en mening om gluten, -spesielt de som ikke kan noe om det. Det betyr at jeg ofte må sitte i middagsselskap og forsvare tilstanden som om den var et livsvalg jeg har gjort med lett hjerte. (Tro meg, det er umulig å tie sosialt om gluten og melkeprotein-intoleranse, for det meste av vanlig mat inneholder én eller begge deler, og du må alltid advare kokken).

Første gang jeg ble syk, var jeg veldig dårlig, og fastlegen sendte meg til undersøkelser for å utelukke de store sykdommene, kreft, chrons, ulcerøs kolitt, -og denne gentesten på cøliaki. Når vi heldigvis hadde fått utelukket alt dette, var det fastlegen som foreslo eliminasjonsdiett, for å teste ut hva som skjedde når jeg fjernet gluten, melk og egg fra kosten (heldigvis for meg var ikke egg noe problem). Videre ble jeg hjulpet av Heggeli Helhetsmedisin, av en fantastisk dyktig lege som hadde spesialisert seg på dette fra Harvard Medical School. Det kostet mye penger, det var mye tester, dietter, medikamenter og styr, men jeg ble helt frisk i flere år.

Andre gang jeg ble syk, hadde Heggeli lagt ned, fastlegen min flyttet, og jeg visste ikke lenger hva jeg skulle gjøre, for det hjalp ikke umiddelbart å bare kutte ut gluten, selv om jeg på dette tidspunktet trodde jeg kunne alt om kosthold og allergener. Symptomene hadde kommet gradvis sterkere og det skulle vise seg å ta like lang tid å få de vekk.

Men hvorfor forteller jeg dette her?

Jeg har lyst til å fortelle historien om da du glemmer at du er voksen og sjef, og du sitter midt i sommerferien og griner hos den nye vikarlegen på et fremmed legesenter fordi du ufrivillig har rast ned fem kilo på fire uker, du klarer ikke å holde på noen form for mat, selv mat som ikke er gluten, og du er livredd for alvorlige sykdommer, livredd for langvarig sykemelding og egentlig begynner du å bli litt redd for mat også. 

Og du forteller historien om hvordan du har vært tilsvarende syk tidligere, men klarte å bli frisk ved hjelp av et glutenfritt kosthold og en hel haug tester og styr, og legen ler høyt og hånlig og sier noe som etter min frie hukommelse kan minne om at han er drittlei disse jentene som tror at gluten er farlig, hvis du ikke har cøliaki så er ikke gluten noe å tenke på, og kunne sikkert lagt til lille venn så dum du er. 

Og du retter deg opp i ryggen, husker at du er sjef, ja faktisk direktør står det jo på kortet mitt for helvete, jeg må klare å snakke med en lege uten å bli tolv år selv om jeg er fortvilet, sårbar og litt redd han, ser han rett inn i øynene og sier: 

Jeg gir blanke faen i om dette skyldes gluten eller ikke, men jeg har symptom X og symptom Y, og du er lege, dette er åpenbart ikke normalt, Og. Du. Er. Her. For. Å. Hjelpe.

Historien om hvordan legen plutselig ble myk som smør i min hule hånd, hvordan han insisterte på å gjøre blodprøven selv i stedet for sykepleier, og hvordan han innrømmet, at jo, det hendte folk har glutenintoleranse uten cøliaki. La oss ta noen nye tester. Men det måtte en direktør til, det holdt ikke med en livredd usminket jente. 

Jeg dro aldri tilbake til det legesenteret. Jeg følte meg dum og liten og latterliggjort. Jeg fulgte ikke engang opp de prøvene jeg skulle komme tilbake for å ta. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var så ressurssterk i øyeblikket at jeg fant på noe annet, noe smartere, men sannheten er at jeg måtte bli enda dårligere, i to måneder til, før jeg fikk hodet ut av sanden og tok grep om situasjonen. Jeg tenkte jo at det ville løse seg, bare jeg roet litt på gluteninntaket, men det var ikke så enkelt.

Tilslutt tok jeg grep. Jeg gjorde research og kontaktet bekjente for å få anbefalt leger. Jeg fant en ny fastlege og en ny privatlege og bestemte meg for å kjøre et dobbeltløp. Jeg dro til begge første gang på samme dag. De endte opp med å samarbeide. Privatlegen ba meg be fastlegen om å ta enkelte tester, så det ikke skulle bli så dyrt, og fastlegen spurte nysgjerrig hva privatlegen hadde sagt.  

Jeg fikk en plan. Det gikk noen måneder så ble jeg bedre, og etter åtte måneder var jeg helt bra igjen. Jeg ser ikke lenger på meg selv som syk, og jeg er ikke spesielt glad i å snakke om tiden da jeg var dårlig hver eneste dag. Men begge disse legene er enige i at jeg aldri kan introdusere gluten igjen. Og det har jeg slått meg helt til ro med.

Å leve glutenfritt er ingen slankekur. Jeg gikk raskt opp igjen fem kilo når jeg sluttet med gluten og melkeprotein, -og ble frisk.  Legen sa det var fordi kroppen hadde begynt ta opp næring som den skulle igjen. 

Hvorfor har jeg lyst til å skrive om disse tingene? Jo fordi et sted der ute, så sitter det en ung jente eller gutt og er livredd og alene. Og ikke aner hva han eller hun skal gjøre. Som ikke tør å rette seg opp i ryggen, og be en høyt utdannet og sannsynligvis dyktig lege om dra til helvete på den pene måten. Som bruker all sin fritid på Dr. Google, alle pengene sine på helsekost-piller, og leter i blinde i det gigantiske gråsonemarkedet for de som har plager uten forklaring. Hvis min historie kan være til motivasjon for bare én person så har jeg vunnet. 

Og vet du hva? Det er stor sannsynlighet for at det kommer til å ordne seg. Det gjør jo som regel det. Selv om alt ser mørkt ut i noen uker, måneder, til og med år.

I denne spalten kommer jeg til å skrive litt om historien min rundt matintoleranser, noen tips om hvordan leve glutenfritt, og glutenfrie oppskrifter.

Og tilslutt, men ikke minst. Hvis du ikke reagerer på gluten, så syns jeg du skal spise det med god samvittighet. Det hadde jeg gjort.