Du har jo ikke barn

Det var flåsete sagt av en som ikke har familie. Jeg måtte se to ganger på meldingen før jeg skjønte hva han mente. Ikke familie, jeg? Det er min kjære farmor som har gått bort i min nærmeste familie, -de andre lever i beste velgående. 

Han vred kniven om, -du har ikke barn. Visst hadde jeg i et tanketomt øyeblikk sagt noe dumt som lett kunne misforstås som småfrekt, men å gå rett i strupen på min barnløshet føltes en smule overkill.

Jeg ble intervjuet av Min Mote. Det er noen år siden nå. Det var en sånn gladsak om januarvaner. Saken var ikke viktig, jeg var ikke viktig. Rosa påfyll. Jeg passet meg for å bare si ting som var helt vanilje, ting ingen kunne misforstå. Jeg var sliten og orket ikke å stikke meg frem. Hvilke koseklær bruker du hjemme, spurte de. Jeg eier ikke joggebukse og koseklær svarte jeg (dette var før jeg oppdaget joggebuksen i merinoull jeg flyttet inn i senere).

Vi lo på jobben dagen etter, da Buzzi var rikskjendis i en hel dag på forsiden av vg.no, -med en snobbete overskrift om joggebuksenekt. Jeg leste aldri kommentarfeltet. Jeg har lest for mange kommentarfelt til å våge meg ut på sånt, og det var uansett ikke en viktig sak. Noen uker senere ble jeg likevel gjort oppmerksom på at et par fremmede og sikkert helt helt snille og oppegående damer, hadde lagt ut faksimile av artikkelen på instagram og startet en samtaletråd som etter min frie hukommelse var at jeg sikkert kom til å få litt mer vett inn i hodet og få av meg Gucci-skoene den dagen jeg bare får barn. 

Jeg datet en mann med barn. Ikke spesielt uvanlig i seg selv i denne alderen. Jeg har datet flere. Det er først når du får egne barn ting kommer til å falle på plass for deg, og du kommer til å føle deg som et helt menneske, sa han. Vi datet ikke så lenge etter det.

Jeg blir spurt ganske ofte om jeg ønsker meg barn. På autopilot går jeg rett inn i en forsvarstale om at jeg er et snillt og faktisk ekstra empatisk menneske, nei-nei-nei, jeg hater ikke barn! Jeg har fine barn i livet mitt, og jeg har mye kjærlighet å gi til både voksne, barn og dyr rundt meg. Ikke er jeg en utpreget sosial type som bruker tiden min på byen heller. Jeg er noe så mystisk som både hjemmekjær og barnløs. 

Om jeg har valgt det selv eller ikke er irrelevant. Om jeg får barn senere i livet, forblir uten biologiske barn for alltid, eller kanskje velger å bruke tiden min til å hjelpe vanskeligstilte barn likeså. Men jeg påberoper meg retten til å være et fullt og helt, emosjonelt intelligent, og tilogmed lykkelig menneske, selv i en alder av 39 uten barn. Dét er provoserende, det. 

Foto: Nynne Schrøder/ Unsplash

Foto: Nynne Schrøder/ Unsplash

Legg Gjerne igjen DINe tanker om temaet!