Tilbake til Paris

Foto: Huy Phan/ Unsplash

Foto: Huy Phan/ Unsplash

Februar. Jeg lander i Paris. Alt er skittent. Det er iskaldt. Jeg har ikke tatt ut penger, jeg brukte ikke kontanter i Milano hele turen i forrige uke, det var Uber til møtene og middager kun på hotellet. En sjåfør på flyplassen forsøker å lure meg før jeg kommer til radene med taxier, han gir et tilbud på seksti euro til hotellet. Cash. Jeg vet det skal koste tredve. Jeg trekker på skuldrene og peker på taxikøen. 

På veien inn til byen må taxien vente for sytten ulende politibiler som skal forbi. Er det terror igjen, tenker jeg, før jeg husker at Paris er i opprør grunnet president Macron. Bare helt vanlige sinte demonstranter med gule vester som gjør opprør mot regjeringen. 

Vi spøker og ler i showrommene. Innkjøpsmøtene er som de alltid har vært. Jeg elsker buzzen, moten, menneskene. Jeg spør om å få ta bilde av skoene til den koreanske innkjøperen ved siden av meg. 

Jeg bestemmer meg for å gå til fots tilbake til hotellet, kanskje finne et sted på veien for å spise. Jeg har ikke spist siden flyturen i dag morges. Jeg aner ikke hvor jeg er på kartet, og det overrasker meg. Har jeg glemt Paris? Jeg har bare vært borte fra de kontinuerlige motereisene i tre år. Mobilen vet hvor jeg skal. 

Jeg finner en bistro med hvite duker, og atter en fransk kelner som har perfeksjonert kunsten å være særdeles nedlatende og flørtete på samme tid. 

Jeg setter meg ved vinduet. Den absurde tanken slår meg, at det er jeg som blir skutt først dersom det blir terror i gaten. Jeg skammer meg over å tenke slik. Det er noe med Paris som gjør meg nervøs. Hendelsene noen år tilbake satte et skikkelig støkk i meg, og det er alltid så mange politibetjenter med store maskingevær som bringer minnene tilbake til det som utspant seg. Jeg plassert trygt men totalt paralysert foran tv-skjermen i Oslo, men så ubeskrivelig ekte for innbyggerne av de velkjente gatene jeg engang elsket og nesten følte som mitt andre hjem. Jeg har ikke sett noen våpen i dag. 

 Jeg bestiller et glass Bordeaux, en biff og pommes frites på den franske måten. Bordene rundt meg begynner å fylles opp med lokale franskmenn. Sønner på middag med mødrene sine, vennegjenger. Generasjoner blandes rundt bordene, så ulikt Norge. På høytaleren spiller de jazz på ekte, ikke noe heismusikk her. På bordet ved veggen sitter det en mann alene oppslukt i en bok på selveste lørdagskvelden. Ingen bryr seg med hva han gjør, -det sitter ofte folk alene og leser. Det uler igjen i politisirener. Jeg begynner å venne meg til det nå. Jeg drikker opp min vin chaud og går tilbake til hotellet i regnet.

Og plutselig slår det meg igjen, hvorfor jeg elsker Paris.