Orker du å ha en stemme? 

Hun her er litt sliten og orker ihvertfall ikke å heve hverdagsstemmen . Foto: Getty Images

Hun her er litt sliten og orker ihvertfall ikke å heve hverdagsstemmen. Foto: Getty Images

I dag er det valgdag, -og selvsagt skal du stemme. Jeg håper du stemmer på de sakene du brenner for, -og for en fin, bærekraftig og god fremtid for oss og de som kommer etter oss.  En tilbakemelding jeg har fått om oss her i Norge er at vi generelt sett er godt informerte og «gode til å stemme sak». At vi ikke kun stemmer det samme partiet i blinde ved hvert eneste valg, men at vi leser oss opp og gjør oss opp egne meninger før valget, -hva er viktig for oss

Men med spørsmålet «orker du å ha en stemme», -så mener jeg ikke om du stiller opp på valgdagen (det tør jeg nemlig vedde på at du gjør). Det jeg mener er hverdagsstemmen.

Da jeg la ned min forrige blogg, så var det nettopp fordi jeg ikke orket å ha den stemmen. Livet og jobben hadde tatt over. Etter hvert sluttet jeg å være synlig på Facebook også, -og Twitter hadde jeg lagt ned for lenge siden. Instagram fikk bli, for personlig har jeg alltid opplevd Instagram som den mest positive kanalen. Vi sender hverandre hjerter over en lav sko, -og kanskje er det kun et trivelig ekkokammer, -men det var i hvert fall et sted jeg orket å være midt oppi alt annet. 

Alle vet jo at nettroll i hovedsak bor på Facebook og i kommentarfelt, men det hender også at de beveger seg enkeltvis til andre medier, -og det føltes slitsomt å skulle utsette seg for noe sånt.

Nå skal det sies at jeg ikke hadde en spesielt kontroversiell blogg tidligere, som fremprovoserte de skumle trollene i stor skala. Men som folk flest, så hadde jeg nok med mitt. Og det føler jeg ofte er gjengangeren er, når jeg snakker med andre på min alder. Mange av oss vil innerst inne helst bare sove, så fort anledningen byr opp til den luksusen.

Når jeg publiserte denne nettsiden fikk jeg mange fine tilbakemeldinger. Og en av de fineste var, takk for at du orker. Og jeg forstod godt hva hun mente. 

Noen av oss elsker å stikke oss frem, ha synlige meninger som skaper debatt og står sterkt og stødig i vinden på toppen hvor det blåser som verst. Jeg beundrer kvinner som Saida Roshni Begum, Lan Marie Nguyen Berg , Anita Krohn Traaseth og Susanne Kaluza for nettopp dette. De orker. De bekjemper nettroll og fysiske troll med et metaforisk ildfakkel, «-hør min stemme, for helvete».

Og så har du oss Hvermansen. Vi helt vanlige med helt vanlige, normalt informerte meninger. Som kanskje også er veldig keen på å bekjempe klimakrisen og spise mindre kjøtt og kjøpe bærekraftige klær og snakke opp om abortrettigheter og lik lønn for likt arbeid og hersketeknikker på jobben. Men som kanskje også er ganske så keen på å få hentet barna i barnehagen etter det møtet som dro ut i det uendelige, og stresse med å rekke fotballtrening for han største før middagen før vi planlegger å jobbe videre når barna har lagt seg. Eller kanskje har jobbet tolv timer i strekk på et drivstoff bestående av fem timer søvn fordelt på to netter, -ja det er jo sånn vi holder på noen av oss. Rovdrift på egen kropp. Og det siste man orker da, er å heve stemmen også privat, og bekjempe nettroll med klubbe. Man orker ikke engang de helt konstruktive debattene en liten post på facebook kan trigge. Man vil være i fred.

Når jeg relanserte bloggen, trodde jeg at jeg umiddelbart skulle kjøre på med masse saker, for både ideene og motivasjonen er jo på topp! Og saken er ikke den at jeg har vært for hektisk til å følge opp. Tvert i mot. Sakene står i kø i et excel ark, -og jeg har satt av tid. Men hver gang jeg skulle til å oppdatere ble jeg i stedet sittende og stirre på skjermen mens jeg tenkte: Hva. Pokkern. Har. Du. Gjort. Nå? Orker du å være synlig? Kan du ikke bare krype tilbake under den trygge stenen igjen?

Det fører både sårbarhet og tilogmed skam med å ha en synlig stemme. Kanskje sier du noe høyt, og så var det feil. Kanskje hadde du ikke gjort grundig nok research fra begge sider av saken? Ja, du risikerer alltid å fremstå som en lettvekter, en av de som baserer meningene sine på overskrifter. Den risikoen må man bare ta.  

Din hverdagsstemme er verdt noe. Det er min også. Det er derfor jeg skal fortsette å blogge. Jeg skal pushe gjennom både skammen og sårbarheten, og våge å ta feil både her og der. Kanskje jeg tilogmed ender opp med å fremstå rosa? (Det er en ekte frykt jeg har, -og faktisk grunnen til at jeg valgte å bruke et rosa bakgrunnsbilde når jeg lanserte, -en liten finger til mine egne fordommer).

Jeg har en liten oppfordring! Har du noe du brenner for, men som du ikke helt har orket å ta tak i, på grunn av, du vet, #livet? Kanskje tiden er inne for å bruke den stemmen nå? 

I dag handler alt om valget, men i morgen er det på tide å heve selveste hverdagsstemmen. Den er viktig den og.